Eric Ness Christiansen og Lavrans Borgen har etablert sitt eget kunstkollektiv på Lierstranda. Her har de basen sin, samtidig som de begge gjør suksess som kunstnere både i Drammen og resten av landet.
Tekst: Kine Myrvold Olsen Foto: Tom Atle Bordevik
De har helt ulik kunststil og er fra to ulike generasjoner. Begge er fra Drammen og har på hvert sitt vis kjempet kamper gjennom kunsten. Tilfeldighetene spilte inn da Eric Ness Christiansen (40) og Lavrans Borgen (21) møttes.
– Jeg skulle stille ut på et galleri på Frogner i Oslo som heter Tiffany, der Eric var kurator. Siden det var han som bestemte hvilke kunstnere som skulle stille ut, så var det en naturlig inngang til å bli kjent, sier Lavrans.
Blitt gode venner
Etter hvert skjønte de at de kunne dra nytte av hverandre og på veien har de blitt gode kompiser.
– Eric er en ringrev i bransjen og har gått veien før meg. Jeg har lært, og lærer fortsatt, mye av ham som kunstner. Jeg var så heldig å få bli med i studioet Eric hadde før på Bragernes og være en slags lærling der en stund først, sier han.
– Jeg har nesten alltid hatt noen i studio sammen med meg og har jobbet med mange. Men det var veldig spennende å få inn en så ung fyr og han har hele tiden vært veldig selvstendig. Vi har utfordret hverandre hele veien. Lavrans er veldig strukturert. Jeg føler ikke at jeg ble like voksen som han er nå før jeg fikk barn for åtte år siden, sier Eric og ler.
Ingen av dem har utdannelse innen kunst, men har lært alt på egen hånd.
Felles utstillinger og samarbeidsverk
Siden utstillingen på Tiffany har karrieren til Lavrans virkelig skutt fart. Tidligere i år hadde han en utstilling i Ålesund, og har mange planer for utstillinger ut året. Det samme har Eric, og noen av utstillingene skal de faktisk ha sammen.
– Lavrans skal ha en utstilling i København der vi skal ha med noen samarbeidsverk. Vi skal også ha en fellesutstilling på Filtvet fyr i sommer, sier Eric.
Måten de samarbeider på har falt seg naturlig og har ikke blitt påtvunget på noe vis, selv om stilene deres er helt ulike.
– Min stil er ganske grafisk, med mye rene flater og rette streker og et rolig og dempet uttrykk. Så kommer Eric med sin graffiti og kjappe streker. Han har en helt annen punch og energi, og elementene i stilene våre spiller veldig godt sammen, sier Lavrans.
– Det gjør det veldig morsomt at vi har så ulike uttrykk i utgangspunktet, sier Eric.
Det første de gjorde sammen, var faktisk et veggmaleri på et borettslag i Drammen. Det vil de veldig gjerne gjøre mer av.
– Jeg har jo alltid gjort mye veggmalerier, og det var veldig gøy å gjøre det sammen med Lavrans, så kanskje det er noen flere borettslag som har en grå vegg det kan passe med et fargerikt veggmaleri av oss på?, sier Eric.
Eric har tidligere laget dette veggmaleriet på NBBO-huset
Drar nytte av samarbeidet
De står på hver sin side av rommet og maler i første etasje i Terminalen 4 på Lierstranda. De prater mye sammen, men står også ofte med hver sine hodetelefoner og hører på samme type musikk eller podcaster rundt samme tema.
– 90 prosent av tiden snakker vi ikke nødvendigvis om kunstrelaterte ting. Vi har blitt gode kompiser og kjenner hverandre godt, både på det personlige og kunstneriske planet. Det gjør det også veldig naturlig når vi skal male sammen, at man ikke er redd for å tråkke over hverandres uttrykk eller male over hverandre, sier Lavrans, og legger til:
– Jeg drar mye nytte av samarbeidet vi har når jeg maler. Det gjør at jeg tør å eksperimentere og utfordre ytterpunktene på mine egne malerier også.
Eric begynte faktisk med graffiti før Lavrans ble født. For sistnevnte er det vanskelig å se for seg at kunstformen til Eric var forbudt å drive med.
– Han har jo vokst opp med mitt produkt, og det er jo ganske gøy å se hvordan det har påvirket hans oppvekst, sier Eric.
– Jeg har vokst opp med den positive byutviklingen i Drammen. Det Eric har drevet med, både med veggmalerier og Ugang-prosjekter, er noe hele min generasjon digger og i verste fall tar som en selvfølge fordi ikke alle vet hva som ligger bak, sier Lavrans.
Besøk nettsiden til Eric her.
Du finner ham også som @ericnesschristiansen på Instagram.
Ingen A4-vei inn i kunsten
Eric har alltid likt å være med dem som er litt yngre enn seg. De som er eldre har veldig ofte meninger om både han og kunstformen hans. Hans vei inn i kunsten var langt fra problemfri og A4. I Drammen var det som man kanskje husker nulltoleranse for grafitti helt til 2016, så det han drev med var ulovlig.
– Jeg likte å tegne og lage graffiti allerede på ungdomsskolen. Jeg hadde ikke bestemt meg for at jeg skulle bli kunstner da, men jeg synes jo at det kuleste jeg kunne gjøre var å drive med grafitti. Da fant jeg ut hvordan jeg kunne gå videre og lære mer om det, og begynte på tegning, form og farge på Åssiden videregående skole, sier Eric.
Den gangen hadde han ingen tanker om å tjene penger på å drive med graffiti. Likevel var det en helt egen bransje som så vidt hadde begynt å vokse frem på den tiden - nemlig russebusser. Plutselig tjente han penger på hobbyen likevel, selv om det var ulovlig.
– Jeg hadde lyst til å holde på med graffiti hele tiden, men jobbet både i barnehage og som taktekker noen år før jeg bestemte meg for å drive med kunst på fulltid. Det var en rar reise, men sånn er jo livet, sier han.
Reisen med å jobbe med kunst på fulltid startet med Ugang-prosjektet for Drammen kommune i 2014.
– Før det var alt veldig politisk og jeg var en aktivist, men med det prosjektet fikk jeg en offentlig stilling. Etter det fikk jeg andre mål og begynte å jobbe enda mer for å fremme grafitti som kunstform på en positiv måte, sier Eric.
Han begynte å jobbe som kurator for store prosjekter. Blant annet for Oslo Sporveier, der han fant kunstnere og kunstverk til mange t-banestasjoner. Han har hatt med barnehager til å male på underganger i Drammen og hatt workshops med ungdommer - blant annet elever på Åssiden videregående skole.
I 2016 ble nulltoleransen endelig opphevet, og en lang kamp var over. Samme år fikk han anerkjennelse av Åsmund Thorkildsen, tidligere direktør på Drammens Museum. Det hadde stor betydning for at graffiti ble mer anerkjent som kunstform.
I dag er det knapt nok noen drammenser som ikke kjenner navnet til Eric og kunsten hans er ettertraktet.
Besøk nettsiden til Lavrans her.
Du finner ham også som @artbylavrans på Instagram.
Hadde mye angst og uro
Lavrans Borgen var egentlig på vei til å bli fotballspiller for noen år siden, men angst og uro preget ham så mye i ungdomsårene at han til slutt ga opp satsingen.
– Jeg fikk god hjelp med angsten, men det var et stort tomrom i livet som jeg måtte fylle med noe. Da kom interessen for maling, og på videregående malte jeg mye på klærne og skoene til kompiser og venninner. Det ble etter hvert en jobb der jeg malte på sko og klær for folk i hele landet, forteller han.
Det var mye «learning by doing», og litt etter litt ble han interessert i kunstdelen av det. Etter videregående har det vært fulltidsjobben hans.
– Maling og tegning fikk en stor terapeutisk verdi for meg. Jeg følte at brikkene i livet mitt falt litt på plass, og at jeg endelig hadde funnet min greie. Det var noe jeg klarte å finne ro med, og som gir meg glede og mestring, sier han.
Det er viktig for han å ha basen sin i Lier og Drammen og å ha familien sin i nærheten. Da føler han at han lager de beste bildene.
– Jeg trenger god energi rundt meg. Angsten og uroen har blitt mye bedre, men jeg er nok litt engstelig av natur. Så det å komme hit omtrent hver dag er helt nødvendig for at jeg skal kunne ha en god balanse i livet mitt, sier han, og legger til:
– Også er Eric veldig god da, jeg kan prate med ham om alt, så jeg føler at jeg får noen psykologtimer her innimellom også.
Drammenspatrioter
Både Lavrans og Eric har brukt posisjonen sin til å gjøre bra ting for andre. Eric har blant annet donert penger til et prosjekt i Afrika gjennom salg av boken «Graffiti Junction». Lavrans har samlet inn flere hundre tusen til Mental Helse Ungdom. Begge er opptatt av å lære bort det de kan til barn og unge.
– Vi har en stor rekkevidde og når mange med kunsten vår. Det er givende å bruke posisjonen til å få oppmerksomhet rundt gode saker og å inspirere andre til å synes at det er gøy med kunst, sier Lavrans.
Selv om de holder utstillinger både over hele Norge og i utlandet, er de drammenspatrioter til syvende og sist. Det er ekstra stas å gjøre noe for nærmiljøet her i byen.
– Hvis man gjør noe i andre kommuner, så drar man dit for å gjøre en jobb. Men både jeg og Lavrans er veldig hjemmekjære, og det er tross alt her man til daglig skal se folk i øynene på gata. Samtidig er det sånn at man ofte får mer motstand hjemme enn i andre byer. Andre steder får man masse skryt, men her får man faktisk høre feilene også, sier Eric.
– Det er jo hjemmebane på en måte. Her kan alt fra kollegaer til tidligere medelever, lærere og besteforeldre se verkene når man har utstilling, sier Lavrans.
De har allerede gjort mye i og for hjembyen, men drømmer stadig om mer. Først og fremst vil de sette sitt preg på bygget de har studioet sitt i. De har også et ønske og en drøm om mer rullerende gatekunst i bybildet.
– Nå er det mange av de samme tingene som ble malt i 2015 som fortsatt står der. Da de ble laget opplevde vi at det skapte en spenning å gå rundt i byen for å se etter veggmalerier. Nå har de blitt så vanlige at det ikke er så mange som legger merke til dem lenger, men det er fortsatt mange vegger som kan ha bruk for et fint og fargerikt kunstverk, sier Eric.
Om muligheten byr seg, er kanskje den største drømmen å lage Nord-Europas største takmaleri i Drammen - men de vil ikke røpe mer om akkurat den planen foreløpig.
Ung Arena
Både Lavrans og Eric er representert på Hadeland Glassverk sin store utstilling "Ung Arena".
Salgsutstillingen løfter frem nye stemmer i norsk kunstliv. Her møter du et mangfold av uttrykk fra tradisjonelle teknikker til digitale eksperimenter – gir utstillingen innsyn i hvordan unge kunstnere tolker og formidler vår samtid.