I løpet av de siste årene har Masud Gharahkhani blitt et navn veldig mange kjenner til. Han kom til Norge som flyktning fra Iran i 1987. De siste årene har han hatt den gjeve jobben som stortingspresident og dermed Norges mektigste person etter kong Harald.
Tekst: Kine Myrvold Olsen Foto: Tom Atle Bordevik
To dager etter stortingsvalget møter vi Masud Gharahkhani på Hos Solveig på Union. Han har lagt bak seg en intens valgkamp med lite søvn og mange reisedøgn.
Valgkampen beskriver han som «hektisk, lite søvn, men moro». Han har reist Norge rundt, møtt folk og opplevd steder han ellers aldri ville sett.
Overgangen etterpå kan være krevende. For mange blir det et bråstopp når alt roer seg, men Masud slapp det i år. Han har fortsatt hatt nok å gjøre, og setter pris på det. Nå ser han likevel fram til søvn og tid med familien.
– Nå skal jeg ha langhelg fra torsdag til søndag, og det blir godt, sier han.
– Jeg er heldig
Masud innrømmer at jobben koster på hjemmebane. Han skulle gjerne vært mer til stede, men understreker at det ikke er rom for selvmedlidenhet når man har en så privilegert oppgave. Likevel kjenner han på dårlig samvittighet når han går glipp av små og store øyeblikk med sønnen.
– Det er en utfordring. Men jeg er heldig. Vi er et lag, og kona mi har alltid stilt opp. Så vet vi jo at man har en slik jobb på lånt tid og at man derfor må gjøre en god jobb når man har fått muligheten, sier han.
Masud snakker på inn- og utpust, og er veldig glad i folk. Han er en engasjert og folkelig stortingspresident.
Sønnen på snart 13 år følger med på mer enn Masud hadde trodd. Han satt klistret til mobilskjermen på valgnatta, og har nå bestemt seg for å stille til elevrådet.
– Jeg har aldri mast på han, men det drypper jo litt, sier Masud.
Det var litt på samme måte som det var for han selv. Faren, Bijan Gharahkhani, har alltid vært politisk engasjert i Arbeiderpartiet i Øvre Eiker og i ulike foreninger. Han maste heller aldri på Masud om å engasjere seg.
– Jeg har nok fått samfunnsengasjementet mitt hjemmefra, men det var aldri noe press på å melde seg inn, sier han.
Masud meldte seg inn i AUF det siste året på radiograf-studier ved høyskolen, og kombinerte en god stund jobben som radiograf og å være politisk aktiv.
– Jeg fikk flere og flere oppgaver som politiker, men hadde ikke sett for meg den gangen at jeg hverken skulle komme inn i bystyret, på fylkestinget eller Stortinget - og i alle fall ikke som stortingspresident, sier han.
Masud Gharahkhani
- Alder: 42 år
- Bosted: Åssiden
- Sivilstatus: Gift med Sally og sammen har de en sønn på 12 år
- Aktuell som: Stortingsrepresentant fra Buskerud Ap og stortingspresident
Flukten
Vi skrur tiden et godt stykke tilbake. Den iranske revolusjonen startet i 1979, og da Masud ble født i 1982 var landet for lengst tatt over av prestestyret. Foreldre hans skjønte at landet var tatt over av ekstremister, samtidig som det også var en langvarig krig mellom Iran og Irak på den tiden.
– Jeg har ikke så mange minner fra den tiden, men de få jeg har er noe jeg ikke unner noen. Hver natt var det et bomberegn over Iran. Vi var en storfamilie som alltid måtte ned i kjelleren til bestemor og bestefar. Naboene kom også dit, for de var de eneste med kjeller i det området. Det var en av de nettene der foreldrene mine skjønte at de måtte flykte for å kunne gi meg en fremtid, sier han, og legger til:
– Også husker jeg lukten av bestemors kjøkken. Jeg er jo glad i mat, og den lidenskapen fikk jeg nok fra bestemor.
De dro først til Tyrkia, og planen var egentlig å komme seg videre derfra til et sted hvor de har mye familie: California. De hadde litt penger og dro derfor til Tyrkia som turister. Men da pengene tok slutt var de brått illegale flyktninger i stedet for turister.
– På den tiden begynte det å få konsekvenser. Hvis de tok oss, ville vi bli sendt tilbake til Iran. Familien i USA sendte penger til oss, men det var ikke vipps og kontoer på den tiden. De sendte penger i en konvolutt og de konvoluttene kom aldri frem til oss, sier han.
Ble tatt godt imot
Det tok ikke så lang tid før det åpnet seg en mulighet til å dra til Skandinavia. De hadde hørt om Sverige og Danmark, men aldri om Norge.
– Det ble ikke California, men heller at vi landet på Fornebu på vinteren i 20 minusgrader. Livet er rart, men jeg er takknemlig for at det ble som det ble, forteller Masud.
Familien ble sendt videre til asylmottak på Larkollen. Etter omtrent ni måneder fikk de beskjed om at de fikk bosette seg i Norge. De er fortsatt venn med Unni, som var daglig leder på mottaket. Det var hun som anbefalte å flytte til bygda.
De ble godt tatt imot i Skotselv. Masud følte seg aldri utenfor.
– Vi ble fort en del av lokalsamfunnet, og jeg kan ikke huske at det var særlig vanskelig å lære seg norsk. Jeg tror det bare gikk naturlig. Vi var gutter og jenter på samme fotballag, og vi gikk i misjonskirken selv om vi er muslimer. Det var den naturlige møteplassen i bygda. Jeg var også med klassen i kirken både før jul og før påske, det var bare sånn det var, og det er kanskje litt av grunnen til at alt gikk så greit, sier han.
Møtte kona i Teheran
Han har vært tilbake i Iran noen ganger siden for å besøke familien. Besteforeldrene ville ikke flykte. Faktisk var det på en tur til Teheran han møtte Sally, som i dag er kona hans.
– Vi møttes på fest for mange, mange år siden. Da ble vi godt kjent og holdt kontakten. På et tidspunkt bestemte vi oss for at vi ville leve sammen og for 15 år siden giftet vi oss i Istanbul, sier Masud.
Det politiske engasjementet hans gjør at det ikke har vært mulig å dra til Iran på lenge. Da bestemoren hans lå på dødsleiet måtte han, med hjelp fra familien, ta farvel med henne på Facetime.
– Det er en brutal og urettferdig verden noen ganger. Det er ikke sånn det skal være, men det var den eneste måten å få sagt farvel til henne på for meg, sier han.
Marka som fristed
Å være stortingspresident er ikke en 8-16-jobb. Selv om han er på jobb nærmest 24 timer i døgnet sju dager i uka, stortrives Masud i jobben og får mulighet til å oppleve mye.
– Det beste med jobben er jo selvfølgelig å reise Norge rundt, og oppleve at folk setter pris på den jobben jeg gjør på vegne av Stortinget. Det varmer.
Når hverdagen blir for tettpakket, finner han roen i Drammensmarka. Spiralen, Tverken, markafølelsen. Det er terapi, sier han. Han går oftest alene, med «The Best» av Tina Turner på ørene, men stopper gjerne for en prat underveis.
– Nå bor jeg på Åssiden, men da jeg flyttet til Drammen bodde jeg i Underlia. Derfor har jeg blitt best kjent i, og funnet favorittene i, Bragernesåsen. Det var lettere å ta de turene da jeg jobbet i lokalpolitikken, men gjør det så ofte jeg kan nå også. Vi er heldige i Drammen, som har så kort vei til marka på begge sider av elva, sier han.
Veldig glad i mennesker
Masud har ikke planer om å jobbe med politikk resten av livet. Han jobbet noen år som radiograf før politikken, men er usikker på om han vil gå tilbake til akkurat dét yrket.
– Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Jeg er glad i mennesker, og i å møte nye folk. Når jeg er på reise, drar jeg ofte til kafeer bare for å snakke med folk. På lørdag var jeg på Lauritz, og da gikk jeg bare fra bord til bord og skravlet og fikk kommentarer på at det var hyggelig gjort, sier Masud.
Masud stopper stadig opp for å snakke med folk om stort og smått, eller for å ta selfie
Hva som blir neste skritt for Masud får tiden vise. Han er folkevalgt i fire år til. Selv om det aldri ble California, og barndomsdrømmen om å bli Arnold Schwarzenegger eller Sylvester Stallone ikke gikk i oppfyllelse, er han veldig fornøyd med hvordan livet har blitt.
– For noen år tilbake svarte jeg i en avis på hva jeg drømte om å bli da jeg var yngre. Da var det noen som skrev til meg at Arnold klarte jo aldri å bli president, men det klarte du, sier han og ler.